Hanna og Rasmus

Denne pasienthistorien er også publisert her på svensk

Tidlig beskjed

– Rasmus fortalte meg allerede i starten av forholdet at han ikke kunne få barn naturlig. Han hadde svært få sædceller, og vi ville trenge IVF. Det var en tøff beskjed å få, men vi valgte å handle raskt, forteller Hanna.Da de tok kontakt med Spiren våren 2018, var usikkerheten stor. Hanna husker følelsen av å være stresset og nervøs da de møtte teamet på klinikken.– Liv Bente og Peter fikk oss raskt til å føle oss trygge. Da vi fikk bekreftet at Rasmus hadde noen levedyktige sædceller, kom håpet virkelig tilbake, forteller hun.

Da Betty kom til verden

Sommeren 2018 reiste paret fra Sverige til Norge for å starte den første runden med behandling hos Volvat Spiren. Hanna var innstilt på å gi alt, selv om det var en krevende prosess.– Jeg er veldig målrettet, og jeg var innstilt på at jeg skulle gå «all in» på det her. Det var veldig tungt, men jeg tenkte at jeg skal fullføre dette.– Vi dro på sykkelferie i Norge den sommeren jeg fikk satt inn det første embryoet. Der syklet vi og levde i naturen – det var vakkert, men vi var også veldig stresset og bekymret over innsettingen. Dessverre lyktes ikke det første forsøket, og jeg fikk mensen på en rasteplass i en dal nær Oppdal. Det var tøft, og jeg gråt, men vi fortsatte sykkelferien og varslet Spiren om resultatet, forteller hun.På neste forsøk, med et fryst embryo, ble hun gravid og gleden var stor da Betty kom til verden i 2019.– Det var fantastisk! Selv om svangerskapet var krevende, var gleden over å bli foreldre stor, sier Hanna.

Nye forsøk under pandemien

Da Betty var et halvt år, bestemte Hanna og Rasmus seg for at de ønsket flere barn. Men da pandemien stengte grensene i 2020, ble prosessen satt på vent. De neste årene kom til å bli preget av usikkerhet og frustrasjon.– Det var en stor følelsesmessig påkjenning å ikke kunne dra til Spiren, men vi holdt motet oppe, forteller hun.Høsten 2020 fikk Hanna satt inn et embryo etter en krevende periode med karantene og mange ultralyder. Hun ble gravid, men opplevde sin første spontanabort.– Da var det ikke mulighet for å komme seg inn til Norge fra Sverige. Da hadde de jo stengt grensene, og jeg kunne ikke dra tilbake til Spiren.– Jeg hadde et mål i sikte: å bli gravid. Jeg tenkte at jeg skulle gå gjennom ild og vann, klatre over alt som stod i veien – det fantes ingenting som kunne stoppe meg, uansett hvor dårlig jeg hadde det. Jeg var fast bestemt på å fortsette, og nektet å gi opp. Det ble min drivkraft gjennom hele prosessen.– Så da jeg fikk spontanabort, var det bare å ta nye tak. Jeg begynte å ringe rundt til ulike klinikker i Sverige. Men det var Covid, alle var stresset og klinikkene var fullbooket. Det var en utrolig tøff periode. Jeg sier ikke at de svenske klinikkene var dårlige, men jeg fikk aldri den behandlingen jeg ønsket, som den jeg fikk på Spiren. Jeg lengtet hele tiden tilbake til Spiren – å få ringe og snakke med Liv Bente eller noen av de fantastiske sykepleierne der.– Det var veldig tungt, men vi prøvde igjen på et senere tidspunkt. Dessverre endte også neste graviditet i spontanabort, denne gangen lenger ut i svangerskapet, sier Hanna.Hanna beskriver denne tiden som utmattende, både fysisk og mentalt.

Til slutt i mål

Etter flere utfordrende år og to spontanaborter lyktes de endelig i 2023. Da kom lillesøster, Lilly Fiona til verden.– Det har vært en lang og følelsesmessig reise, men nå har vi to fantastiske døtre. Til tross for den tunge tiden under Covid, føltes alt verdt det til slutt da vi endelig var i mål og fikk våre to døtre med prøverørsbefruktning, sier Hanna.

En god opplevelse på Spiren

Hanna beskriver opplevelsen på Volvat Spiren som helt spesiell.– Det var så varme mennesker på Spiren, og fra første dag følte vi oss sett og hørt. Teamet tok seg alltid tid til oss, og vi følte oss hjemme. Liv Bente var fantastisk og hjalp oss gjennom hele reisen. Vi er evig takknemlige, forteller Hanna.– Norge har blitt spesielt for oss, spesielt etter vi startet behandling på Spiren i Trondheim i 2018. På grunn av alle minnene og følelsene knyttet til oppholdene der, betyr hele landet nå noe ekstra for oss, nesten som et symbol på både utfordringene og håpet under hele prosessen vår, avslutter Hanna.